Museumsvokter

Rådmannen har ordet - temaet er ny arbeidsgiverpolitikk: “Jeg ser ingen mening i å være museumsvokter?. Dette nye moteordet ga meg mange tanker.

Museumsvokter = en som vokter over gamle tider og gamle tanker

Litt av et skjellsord som man har etablert - et mote-skjellsord som ruller inn på stadig nye områder. Hva ligger bak?

Først og fremst rammer uttrykket en svært populær institusjon her i landet - museene. 40% av befolkningen besøkte et museum forrige år. Man griper en tittel som innbefatter et kjent begrep, og legger negativt innhold i det.

Hvis man spør den jevne mann og kvinne hva de synes om en museumsvokter, vil svaret antagelig være at ‘han er en nyttig person og gjør en viktig jobb’. Han tar vare på historien vår - den som skal hjelpe oss å styre kursen framover. Den som ikke vet noe om hva som har vært, står dårlig rustet til å takle dagens oppgaver.

Og nå skal denne personen - den som ivaretar vår historiske bevissthet - bli svartmalt! Plutselig skal det være noe negativt, noe avskrekkende, noe ikke-attrå-verdig å være museumsvokter.

Nei - nei - nei - - -

Det er en heders-stilling å være museumsvokter. Og da kan vi ikke godkjenne at ordet brukes negativt i overført betydning. Rådmannen skal ikke stå og ta avstand fra å være en museums-vokter! Det er ingen som har tenkt at han er det heller. Han er øverste administrative leder av en stor virksomhet hvis formål er å yte innbyggerne en del tjenester. Dette er noe helt annet enn å ha ansvaret for vår felles fortid. Og det er ingen som har anklaget rådmannen for å være antikvarisk i sin lederstil.

Hvorfor kommer da slike moteord opp?

Jo - omorganiseringens ånd svever over vannene. Alle vante institusjoner skal granskes og snues på, for å finne andre måter å organisere virksomheten på. Årsakene er flere, og ikke bare økonomiske. Men det er ingen tvil om at økonomi er et viktig moment. Men det blir ikke uttalt direkte annet enn i innledning.

Effektiv styring er en annen årsak. Alle vil byråkratiet til livs, unødig papir- og kontrolljobber ønskes bort. Allikevel ser vi at de snarere øker, enn minsker. (En skulle rent tro at folk liker å ha eget kontor med pc, mail og supernett.)

Effektiv styring betyr at noen vil styre, og ha styringsredskaper. Da er det bra med enkle, klare kommandolinjer - færrest mulig mellomledd. Og hver virksomhet skal greie seg best mulig selv, innenfor de rammene rådmannen har satt opp.

Det er en kjent sak at i magre tider når krybben blir tom bites hestene. Og i magre kommunetider blir stadig mer ansvar delegert ut til enkelt-institusjoner. Omvendt vil det i gode tider være lite delegering.

Rådmannen skriver at omorganisering grunnes i “økte krav til tjenesteproduksjon og stadig knappe ressurser?. Ønsket er altså at institusjonene skal fungere best mulig. Men har noen tenkt noe annet da? Det er i sannhet en bevaringsverdig tanke å ta vare på: Hvordan vår institusjon skal fungere best mulig. Og selvfølgelig: en virksomhet er ikke statisk, og samfunnet rundt endrer seg. Da må enheten stadig endre seg. Og det må være handlingsrom for endringer.

Vi går inn i en tid der individuelle rettigheter og krav øker. ‘Jeg’-samfunnet speiler seg hvor vi går. Det betyr mindre ansvar for fellesskapet, pulverisering av tidligere verdinormer. Og i slike tider har vi i høyeste grad bruk for en museumsvokter - en som ivaretar vår historiske bevissthet. Vi lever fortsatt i et velferdssamfunn - selv om det frynser i kantene. De færreste av oss ønsker 2/3-samfunnet, der en stadig økende del av befolkningen faller utenfor de mest opplagte sikkerhetsnett vi tror alle har under seg. Ingen av oss vil akseptere at mange barn i Norge lever under en fattigdomsgrense i et av verdens rikeste land.

Lenge leve museumsvokteren - han kan med sin historiske bevissthet stake ut veien framover.